Det har blitt skrevet utfyllende om årsaken til konflikten mellom Israel og Palestina mer eller mindre siden britene fant ut at det var en god ide om å gi bort annen manns grunn i 1. verdenskrigs sluttfase. Og ikke uventet har skriveriene nådd en ny naturlig topp etter Hamas sitt angrep 07. oktober.

Forklaringene kan etter min mening deles i tre hovedkategorier: 1. Det er palestinerne (eventuelt muslimene) sin feil. 2. Det er Israel (eventuelt jødene) sin feil. 3. begge to har like mye skyld i elendighetene.

Felles for forklaring nummer en og to, er at det brukes veldig mye energi på å gi partene de nødvendige historiske og nåværende årsaker som forklaring for hvorfor akkurat den ene parten har lov å bruke vold mot den andre, som om det var den største selvfølgelighet i verden.

Jeg skal vedkjenne at noen av forklaringene både gir mening for meg og jeg kan forstå sinne og frustrasjonen til de som bor der og som har måttet tåle elendigheten i flere generasjoner. Problemet med denne sympatien er at det trekker vekk oppmerksomheten i fra det det egentlig krangles om.

Hvem som egentlig har mest rett til å drepe motpartens barn?

Jeg benekter ikke at folk har rett til å være sinte på hverandre, men hva hjelper det 5-åringen som får en rakett inn i soverommet? Skal man sin, «sorry, vi måtte drepe deg fordi din oldefar i 1949 kastet en stein i generell retning av min bestefar.» Dette tror ikke jeg er et spørsmål vanlige 5-åringer reflekterer noe særlig over.

For å vise idiotien i krangelen med et litt mer nærliggende eksempel, så tror jeg ikke historiske forklaringer er noe du kommer spesielt langt med i norsk strafferett. «Dommer, jeg vedkjenner at min klient banket dritten ut av fornærmede, men jeg krever full frifinnelse fordi fornærmede sin bestefar banket min klients bestefar på en låvefest i Nordreisa i 1958». Dommeren hadde nok dømt den skyldige i henhold til forbrytelsen.

Vi som helst ser at barn forblir levende må slutte å tillate partene til få lov til å krangle om hvem som har mest rett til å drepe ungene til motparten. Og være tydelige på at ingen har lov til å drepe unger, under noen omstendigheter!

Det var egentlig veldig fristende å avslutte innlegget her, hadde det ikke vært for det som skjer i Gaza akkurat nå. Israel er per i dag den absolutt sterkeste parten og den parten som jobber hardest med å omdanne sin moralske selvrettferdighet om til døde (palestinske) barn. Jeg fastholder fortsatt at drap på barn er like umoralsk uansett hvem som gjør det, men på et eller tidspunkt må man begynne å telle umoralen i lik og be parten som gjør det mest om å slutte.

Pro-Israel siden er veldig glad i å påpeke at Israel er midtøstens eneste demokrati, med en fungerende rettstatt inkludert alle LGBTH rettigheter man bare kan ønske seg. Men hva så? Da kan man like godt påstå at nazi-tyskland ikke var så gale fordi de innførte verdens første dyrevelferdslov. En moralsk urett mot en, veies ikke opp med en moralsk dyd gjort mot en annen.

Ja, Hamas er en gjeng med forferdelige mennesker som har har forferdelige meninger om det meste, men de har ikke i nærheten av like mye barneblod på hendene sine, som det påståtte moralsk overlegne liberale demokratiet Israel.